Champagne? 15.10.09

… Ja takk. Men jeg setter meg midt på stuebordet, jeg. Med bena i kors. Jeg er riktig så elegant, nemlig. Et helt logisk sted å sitte, når man egentlig bare vil være i fred. Der kan man sitte og studere støvlettene sine, og lure på hvor nærmeste skomaker er.

Jeg burde ikke ha sparket i den døra den gangen.

Mer champagne? Javisst.

Jeg studerer paret, forran meg. Han i stolen. Hun på gulvet. De kliner og kliner, med kroppene vridd i merkelige stillinger. Får hun ikke vondt i nakken? Det ser ikke sånn ut. Hun bare mumler noe utydelig til meg innimellom, før hun vrir hodet igjen, og kliner videre, når jeg prøver å få kontakt.

Skinnjakka mi blir dratt ned, og blir liggende rundt livet mitt. Mhm? Noen sitter bak meg – på bordet. Er det virkelig flere som foretrekker stuebordet? Aaaah! Massasje! Så bra. Sånt liker vi. Flytte meg? Ikke faen. Jeg sitter bra, jeg. Fin hund, forresten. Og han masserer og masserer. Ja ja. Så lenge han holder seg bak der, så..

- Kom. Jeg skal vise deg noe.

- Nei.

- Joda, kom! Du MÅ se det!

- Nåvel.. (masekopp)

Før jeg aner ordet av det er jeg, støvlettene som skulle ha vært hos skomakeren, og skinnjakka, som jeg tviholdt på, lempa ned i en enorm seng. En sånn en med sprinkler man kan feste håndjern i. Jeg ønsker meg en sånn en. Jeg ønsker meg nye håndjern også.

- Nice try. Fint soverom, fin hund. Nå skal jeg hjem!

Klineren på gulvet oppnås det ikke kontakt med, på de ti første forsøkene.

- Slafs, slafs..

- Hallo!?! Vi skal hjem nå!

- Hjem? Næhæi! (etterfulgt av masse mere slafsing)

- Du? Vi tar han med oss!

Klineren bråstopper, gliser enormt, og nikker. Jippi, vi skal hjem, jubler jeg. Pene, pene gutten i stolen blir med. Han er veldig pen. Jeg skjønner den slafsinga. Virkelig en fangst!

Vel hjemme er jeg raskere i seng enn min egen skygge. Jeg skal IKKE høre noe! Vil ikke, vil ikke. Panikksoving på gang!

Klineren legger seg, med penkjolen på, under dyna. Varme seg litt.. Hun studerer dette vidunderet hun har fått med seg hjem. Pene, pene mannen! Han står der i nesten nettoen, og hun tenker: “Nå skal det tafses!” Og så sovner hun.

Dagen derpå er pen mann long gone. Merkelig.

Jeg hadde ikke trengt å stresse. Jeg kunne ha laget en 3 retters middag (dersom jeg kunne lage mat, selvfølgelig), og tatt en siesta på sofaen, og ringt en venninne, så vi kunne ha ledd oss skakke av at det ikke er mulig å oppspore en skomaker heromkring. For eksempel.

Hjertesukk fra kliner: Innen utgangen av oktober SKAL jeg ha fått meg noe!

Done… 14.10.09

Hvis man stiller inn på en viss kanal, er det mulig å ikke være tilstede, selv om man er der. Det ble lettere å tenke på det, lettere å forholde seg til at det var det mest riktige å gjøre. Jeg er tøffere enn toget, med maska på.

Det er først når tårene kommer, at det begynner å gjøre vondt.

- Jeg tør ikke å komme og sitte ved siden av deg, for da greier du ikke å slutte.. Jeg skulle ønske det var jeg som skulle gjennom dette, istedetfor deg.

Sa Traktor-Helga, som forresten er omdøpt til Sønnshain, fordi hun synes Traktor-Helga er et grusomt navn. Jeg synes det er litt søtt, jeg.. Omtrent på lik linje med Hjertegod.

Enhver reagerer perfekt ut i fra sitt ståsted…
Vi fikser alt, d vet du
*elsk*

Comment av Sønnshain — 02.10.09 @ 08:04

 

- Er du sikker på at vi ikke skal trille deg tilbake inn på avdelingen?

- Ja. Ikke rør meg! Bare la meg sovne.

Ikke vis meg hverken varme eller omtanke. Jeg fortjener det ikke.. Drøyer det lengre nå, drar jeg hjem uten å gjennomføre det.

AnnaBanana var beordret hjem. Kjærestebesøk fikk være kjærestebesøk. Vi behøvde henne mer. ” Hent meg på flyplassen i kveld.” Snille, lille. Vi måtte ha henne med. Og vi måtte ha noen som kunne kjøre bilen hjem igjen. Før narkosen var ute av kroppen, og jeg rakk å kjenne på så mye som en antydning til følelse, var vi på rødvinsdunken, jeg og Sønnshain. Det måtte bli sånn. Det var veldig, veldig nødvendig.

Angrer jeg? Jeg tror det er et av de vanskeligste valgene jeg noen gang har tatt. Det mest riktige og det mest gale valget.

Follow me 05.10.09

Min lykke og forbannelse 01.10.09

For et par mnd siden:

- Vi skal ha en guttebaby, mamma!

- Nei, det skal vi ikke.

- Joda, vi skal ha en lillebror. Hva skal vi kalle han?

Nå:

Tidligere var testene harmløse, med streker. Pluss, minus.. Nå er alt digitalisert, og groteskt! Gravid, står det. Det mangler bare store bokstaver, utropstegn, og en tilleggssetning, som: Hah! You´re fucked!

- Når du kommer til sykehuset, får du medisiner som gjør at du sovner, og så går de inn og skra..

- HYSJ!

- Men jeg må informere deg..

- Nei, jeg vil ikke vite!

……………………………………………………………………………………….

- Hei, det er fra sykehuset. Vi har fått en henvisning fra legen din, og du får time til tidlig ultralyd og samtale her om ca en uke.

- Hæh? Nei, jeg vil ikke ha. Jeg skal ha time for å få utført en abort. Det er det jeg skal.

- Du er sikker på det?

- Eh…….

- Ja ja. Men da setter jeg deg opp neste fredag, til abort. Ingen samtale? Ultralyden må tas uansett, men vi kan snu skjermen så du ikke ser noe.

- Tusen hjertelig…

Jeg tar alt dette året, tenker jeg. Mens jeg er så godt igang, liksom. 2009 viste seg å bli et helvetes år. Jeg gleder meg til nyttårsaften!

Abort. Jeg liker ikke å måtte forholde meg til det at det er et alternativ. Men jeg må. Fordi det er best, for alle parter. Akkurat nå. Hvorfor har vi dette valget? Hvorfor har vi rett til å velge ut hvem som får leve og hvem som må bort?

Elle melle..

Det må bli sånn. Ting er vanskelig. Og det er faen meg bedritent! Hvordan vil det bli etterpå? Vil jeg klare å leve med valget mitt? Jeg aner ikke. Jeg har aldri gjort dette før. Jeg vet bare at jeg synes det er galt. Men nødvendig.

 

8 uker. Jeg klarte selvfølgelig ikke å la være å finne ut av hvordan “det” ser ut nå. Jævlig smart, Gneis. Skikkelig smart! Det gjorde liksom alt så mye bedre..

Jeg er hans “hemmelige kjæreste”. Sammen lagde vi enda en hemmelighet. Hadde ting vært annerledes ville han faktisk ha blitt pappa! Da ville det ikke ha vært noe å vurdere. Det er litt intenst for tida. Litt mye.

Kan han ikke bare si: ” IKKE GJØR DET! Dette fikser vi. Det blir så bra, så. Tøft, ja, men det ordner seg. Jeg er glad i deg, og vil ha både deg og den lille.”

Selvfølgelig kan han ikke si det. Han kan si det i mitt hode, ja. Men ikke i virkeligheten. Han kan ikke, fordi han ikke tør, ikke vet, ikke vil.. Eller noe. At han er glad i meg tviler jeg ikke på. Men han tør ikke kaste over stigen, så jeg kommer meg over denne muren han har laget. Og det er så synd. Og så sårt. For jeg er ubeskrivelig glad i dette snodige vesenet, som kaller meg sin hemmelige kjæreste. Jeg har ei venninne som omtaler han som sola mi. Og han er det. Virkelig.

Alikevel ber jeg han reise til helvete. Det funker forresten dårlig. Jeg tror billettene dit er utsolgt for tiden. Heldigvis. Jeg trenger han nemlig her.

Dette er bare jævlig! Helt, fullstendig jævlig! Jeg skulle ønske det var i morra jeg skulle på sykehuset. En uke til er så lang tid. Det blir så mye tid til tanker og vurdering, og det gjør det hele enda mer vanskelig. Jeg føler meg som et monster. Kaoset er komplett.

En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet.

De er mine, de hvite…. 25.08.09

Det er kalvemerking. Årets happening, for flyttsamene. Kalvemerking er nesten bedre enn julaften. Og jeg er ikke der, av åpenbare grunner.

Hvert år har jeg stått der og studert de hvite kalvene, og kommentert at “der hadde vært skallemateriale”. I år er det uvanlig mange hvite kalver, skriver han. Det pleier ikke å være så mange helt hvite. Og jeg kjenner at det stikker litt.. et sted.

Jeg var på festival i helga. En type festival for spesiellt interesserte, mente min niese. Reinskinn og bål. Lavvo-liv, generellt.

Hjertesukk fra langt inne, når jeg la meg ned den første natta: Tenk at det går an å savne noe så teit som å ligge på et reinskinn! Savne lukta og følelsen.

Jeg sendte en melding opp til fjells, for å høre hvordan det går med ungene i år. Hjelper de til? Selvfølgelig gjør de det. De vet hva de skal gjøre. De vet at det kan bli mye venting når flokken hentes inn, og at når den store flokken kommer inn i gjerdet, skal det jages en liten flokk inn i kverna. De vet godt hvor de skal løpe, og når det må ropes og hoies..

Jeg har flinke unger. Og akkurat nå savner jeg dem sinnsykt mye. Jeg skulle ønske jeg også var der med dem. At jeg også fremdeles var en del av det.

- Vi savner deg. Men ellers går det bra her.

Hvem får dem til å sovne på kveldene nå? Hvem står opp om natta og brer over dem, så de ikke skal fryse – og samtidig ser ut, og lytter etter firehjulingene, spent på om det har blitt problemer underveis, om de får med seg flokken? Hvem kjenner på fingre og tær, og passer på at alle er tørre? En av tantene, sikkert. Men det er ikke bra nok. For det er ikke meg. Det er ikke bra nok for meg!

Jeg vil ikke tilbake. Ikke tilbake til han. Men jeg lengter etter livet på vidda. Veldig. Og jeg savner å være en del av en familie. En slekt. Nå er det bare meg. Og dem. Ingen vi. Og det er så rart, etter så mange år. Det er så forbanna tomt! Og veldig, veldig ensomt.

Pokerface 18.08.09

Jeg liker ikke at han ser meg gråte. Liker ikke at han vet at det var han som klarte å få fram tårene. Han som fikk maska til å falle – Nok en gang.

Det viser nemlig at jeg er svak. Og det er jeg. Men det trenger ikke han å vite. Det trenger han ikke å få bekreftelse på. Det blir litt sånn 1-0 til han. Og det blir feil. Jeg må ha kontrollen selv, for ikke å miste meg.

Taxi! 16.08.09

- Hei, kan du kjøre meg hjem?

- Jeg ligger under dyna. Gå hit, det tar deg to minutter?

- Kjører du meg hjem DA?

- Nei, da blir du her, under dyna med meg. Jeg kjører deg hjem i morgen.

- Jeg er full og sulten! Og jeg kan ikke komme dit. Jeg vet hva du vil, og det vil aldri gå, det der.

- Hvorfor ikke?

- Fordi du er for god for meg. Jeg hadde ødelagt deg. Du fortjener noe bedre enn meg.

- Det tror jeg ikke på. Hva mener du med ødelagt meg?

Hva svarer man da? Hvordan forklare noe til en som ikke vil høre? Heldig er den jenta som ender opp med han – hun vil bli behandlet som en kongelig! Jeg skulle ønske det var meg. Men det blir ikke meg. Kan man si: Beklager, du er så snill og god at det ville ha kjedet meg etter en uke? Det blir så feil, det og. For det er jo ingenting galt med å være snill!

Kan vi ikke bare være venner? Er det sånn at gutter (eller menn, om du vil) ikke kan ha jentevenner uten å ville ha jenta til sengs? Dette var oppe til diskusjon hos frøken strøken i går kveld. Jeg er ikke helt sikker på hva konklusjonen ble, men iallefall kom vi fram til (og var enige om) at menn og hunder er ganske like. Gi dem en liten belønning nå og da, når de gjør noe riktig.. så vil de gjøre det samme flere ganger.

- Vi kan jo bare ha sex!?

- Øh.. Jeg får bil hjem nå, jeg. Natta..

Oppdatering 14.08.09

- Hvorfor blogger du ikke? Jeg vil jo vite hva du gjør, følge med på hvordan det går med deg.

Vel, alltså.. så har til og med prinsesse Gneis ferie av og til.  Enkelte har forlangt en liten oppdatering fra denne fronten, så da får de det. Jeg er jo så snill og lydig! Tjihi. Og er nå, helt sikkert tilgitt for at jeg ikke har skrevet et ord på en stund.

Ferie er slitsomt.. Denne dama er ikke vant til å gjøre ingenting, så i ferien fikk jeg virkelig kjent på vonde muskler jeg tidligere bare har oversett. Eller ikke lagt merke til, på grunn av et litt høyt tempo.

Jeg har vært i Arendal (som IKKE heter Ålesund) for første gang. Hotelldirektøren disponerer et sommerhus der, så jeg (vi) dit. Sørlandet er oppskrytt! Det beste kjøpet mitt der var en fleece poncho, så jeg klarte å sitte ute på kveldene. For ute måtte vi jo sitte. Det er jo sommer! I det minste har Arendal lydige blondiner. De kan brukes som veskeknagger, og de sitter på jakka di HELE kvelden, så du ikke mister den. Me like!

Jeg måtte (selvfølgelig) til Sandefjord for å finne finværet. Etter regn kommer sol, sies det. Og etter sol kommer det enda mere regn…men det var fint så lenge det varte, da.

Hodet over vannet. Mitt hode kom under vannet, for første gang på lengelengelenge. Saltvann. “Var det ikke godt?” Nei, visst faen var det ikke godt. Det var kaldt! Og salt. Men helt greit.

De fikk meg til og med ombord i en snekke! Og jeg lever enda!!! Det var faktisk ikke farlig i det hele tatt. At fingrene mine verket, fordi jeg holdt meg så godt fast, var bare et tegn på at jeg  fortsatt var i live.

Hjemme og tilbake på jobb. Men nå skal jeg bremse litt på den jobbinga. Tror jeg…. Jeg må det, for det gjør vondt sånn omtrent overalt der det er mulig å ha vondt. Ferie har man heldigvis ikke så ofte. Ferie er helsefarlig..

Det er alltid ekstra godt å komme hjem igjen, etter å ha vært borte litt. Og etter en dag eller to begynner jeg å lengte vekk igjen. Hrmfh! En rastløs rev. Men snart skal jeg avgårde igjen. Bare for en helg, men dog. – Festival! *gleder seg*

Dum-gal-x-mann har fortsatt ikke gitt opp. Som en av mine venninner sa: Gi han et par år, så kanskje han slipper taket. Noe å se fram til. Tid er mangelvare, og tydeligvis noe alle trenger mer av.

- Det kommer en dag.. Jeg vet ikke når, men når den kommer – og den dagen gleder jeg meg til, da skal jeg senke skuldrene helt, og bare slappe av og nyte…

Jeg liker ikke sånne meldinger som kan tolkes flere veier. Han vet at om det er en ørliten trussel i noe, er det rett tilbake til besøksforbud. Mannen er ikke dum med vilje.

Jeg lurer litt på et sånt spleiselag, der vi går sammen og bestiller et kvinnfolk til han fra et eller annet jallaland. Kanskje han får noe annet å tenke på, dersom han får seg noe? Sexmangel kan gjøre de rareste ting med hodene til folk. Og på han som allerede har en liten koblingsfeil, kan det jo få katastrofale følger!

Sexmangel vet jeg at en av snuppene også “sliter” med. Og der er vi igjen tilbake til hvor skadelig sånt kan være for hodene til stakkarene. “4 NULL!!!!! JAAAAAAA!!!!!!” Høh? Og ellers går det bra? Fotball?

Og mens vi er inne på temaet; jeg og bestevennen er fortsatt i avvenningsperioden. Statusen er venner. Og that´s it. Mmhm.. Jeg driter iallefall i fotball.

I morra skal frøken strøken´s bursdag feires. Samtidig som hun gannet sin kommende mann opp og ned og i mente, erklærte hun at rødvinen skal flyte! Høres bra ut.

Min første samboer har endelig flytta hjem! På tide!!! Bygda ble straks litt bedre. Nå er hun nærmere og mer tilgjengelig. Jeg trenger ikke bruke så mye energi på å savne hjertet mitt.

;) 25.07.09

- Hva er det første du ser etter hos en mann?

- Om han har ring på fingeren.

- …..???

- …..!!!

Pysj-pop-baluba 10.07.09

- Jeg skal aldri mer være ikke-singel!

Sa hun.

Og nå kaster hun seg, med hud og hår inn i et forhold med en gift mann.

Han bor ikke for nært, så hun vil (heldigvis) ikke trenge å bekymre seg for å møte på han (og konemor) på butikken, etter en heftig venninne-natt på byen. Takk og pris! For etter sånne netter trekker hun på seg pysjamasbuksa, og labber barbeint rundt, mens hun stønner høylytt og gliser rart til alle som måtte se i hennes retning. Det vil passe dårlig å møte på en fersk elsker en sånn dag. Han har et litt annet bilde av henne; i høye hæler, strømper og undertøy hun ikke fordrar å ha på seg. Men det vet ikke han. Og det trenger han egentlig ikke å vite heller. Hun får iallefall større pupper av bh´en hun tvinger seg selv til å gå med. De er borte dagen derpå. Det er elskeren også. Til neste gang. Og sånn vil hun ha det. Et sånt opplegg innebærer nemlig at hun ikke trenger å bekymre seg for å bli ikke-singel igjen.

Konemor er en liten brikke i dette spillet, men inntil videre ofres hun ikke så mange tanker. Det er han som er gift. Det er hans hodepine å fokusere på konemor. Bedritent, ja. Helt klart. Men ingen av oss kjenner konemor, så inntil videre er hun tåkete og leken egosentrert.

Å være ikke-singel er en skremmende tanke, etter å ha vært innelåst i det skapet, du vet. Derfor heier jeg, og støtter selvfølgelig min hærlige, småsprø venninne, i alt det gale hun gjør. Det som er flott, er at hun gjør akkurat det samme med meg, og sammen klarer vi å normalisere og rettferdiggjøre hver minste lille ting. Det er det venninner er til for, vet jeg.

Venninner har som oppgave å si at alt du gjør er ok. Det er også de som skal minne deg på kondomer og annet fjas man lett kan glemme. Og etterpå le seg skakk (sammen med deg) over at du aldri husker på det, i farten. De skal gråte sammen med deg når alt går til helvete, og drømmeprinsen (der og da!!) viser seg å være fullstendig idiot alikevel. Eventuellt gift, eller full av kjønnsvorter.

Venninner skal også være tilgjengelige døgnet rundt, på telefonen eller in real life, dersom behovet for skravling om alt og ingenting (les: menn) skulle melde seg. Venninner er forresten kjempegode å krype inntil når man trenger en arm rundt seg. Ingen pjusker hår som venninner gjør.

Så HVA skal vi egentlig ha menn i hus for? Hvis vi ser bort fra visa kort. – Hva?