Oro jaska!

- Husk å sørge – ikke bottle up… og ikke ha skyldfølelse… du vet hvordan DET funker… NOT i det hele tatt!

Mhm.. Kanskje jeg kan det. Sørge. Bittelitt. Iallefall tillater jeg meg å ha lyst til å viske ut en av mine kollegaer fra et annet senter i landet. Hun er så gravid og lykkelig, at det er til å spy av!

Under lunsjen annonserte hun det glade budskap. Alle klappet i hendene, og hadde øyne fulle av lykketårer, på hennes vegne. Happy, happy, liksom.. Alle, untatt meg. Det eneste jeg tenkte, var : “Kan du vennligst holde kjeft?”

- 4. barnet..blabla.. en liten gutt..enda mere blabla…

Jasså, ja? Og HVA er så jævla fantastisk?

Hun har til og med fått svineinfluensa vaksine, fordi hun er gravid. WOW, alltså!

Jeg er litt sinna! Jeg har veldig lyst til å grine. Og jeg har kjempeveldigmasse lyst til at hun bare skal være stille under resten av tiden vi er nødt til å oppholde oss ilag.

Jada. Jeg VET at det er helt galt av meg å ha lyst til å kaldkvele henne!

 

Done…

Hvis man stiller inn på en viss kanal, er det mulig å ikke være tilstede, selv om man er der. Det ble lettere å tenke på det, lettere å forholde seg til at det var det mest riktige å gjøre. Jeg er tøffere enn toget, med maska på.

Det er først når tårene kommer, at det begynner å gjøre vondt.

- Jeg tør ikke å komme og sitte ved siden av deg, for da greier du ikke å slutte.. Jeg skulle ønske det var jeg som skulle gjennom dette, istedetfor deg.

Sa Traktor-Helga, som forresten er omdøpt til Sønnshain, fordi hun synes Traktor-Helga er et grusomt navn. Jeg synes det er litt søtt, jeg.. Omtrent på lik linje med Hjertegod.

Enhver reagerer perfekt ut i fra sitt ståsted…
Vi fikser alt, d vet du
*elsk*

Comment av Sønnshain — 02.10.09 @ 08:04

 

- Er du sikker på at vi ikke skal trille deg tilbake inn på avdelingen?

- Ja. Ikke rør meg! Bare la meg sovne.

Ikke vis meg hverken varme eller omtanke. Jeg fortjener det ikke.. Drøyer det lengre nå, drar jeg hjem uten å gjennomføre det.

AnnaBanana var beordret hjem. Kjærestebesøk fikk være kjærestebesøk. Vi behøvde henne mer. ” Hent meg på flyplassen i kveld.” Snille, lille. Vi måtte ha henne med. Og vi måtte ha noen som kunne kjøre bilen hjem igjen. Før narkosen var ute av kroppen, og jeg rakk å kjenne på så mye som en antydning til følelse, var vi på rødvinsdunken, jeg og Sønnshain. Det måtte bli sånn. Det var veldig, veldig nødvendig.

Angrer jeg? Jeg tror det er et av de vanskeligste valgene jeg noen gang har tatt. Det mest riktige og det mest gale valget.

Follow me

Min lykke og forbannelse

For et par mnd siden:

- Vi skal ha en guttebaby, mamma!

- Nei, det skal vi ikke.

- Joda, vi skal ha en lillebror. Hva skal vi kalle han?

Nå:

Tidligere var testene harmløse, med streker. Pluss, minus.. Nå er alt digitalisert, og groteskt! Gravid, står det. Det mangler bare store bokstaver, utropstegn, og en tilleggssetning, som: Hah! You´re fucked!

- Når du kommer til sykehuset, får du medisiner som gjør at du sovner, og så går de inn og skra..

- HYSJ!

- Men jeg må informere deg..

- Nei, jeg vil ikke vite!

……………………………………………………………………………………….

- Hei, det er fra sykehuset. Vi har fått en henvisning fra legen din, og du får time til tidlig ultralyd og samtale her om ca en uke.

- Hæh? Nei, jeg vil ikke ha. Jeg skal ha time for å få utført en abort. Det er det jeg skal.

- Du er sikker på det?

- Eh…….

- Ja ja. Men da setter jeg deg opp neste fredag, til abort. Ingen samtale? Ultralyden må tas uansett, men vi kan snu skjermen så du ikke ser noe.

- Tusen hjertelig…

Jeg tar alt dette året, tenker jeg. Mens jeg er så godt igang, liksom. 2009 viste seg å bli et helvetes år. Jeg gleder meg til nyttårsaften!

Abort. Jeg liker ikke å måtte forholde meg til det at det er et alternativ. Men jeg må. Fordi det er best, for alle parter. Akkurat nå. Hvorfor har vi dette valget? Hvorfor har vi rett til å velge ut hvem som får leve og hvem som må bort?

Elle melle..

Det må bli sånn. Ting er vanskelig. Og det er faen meg bedritent! Hvordan vil det bli etterpå? Vil jeg klare å leve med valget mitt? Jeg aner ikke. Jeg har aldri gjort dette før. Jeg vet bare at jeg synes det er galt. Men nødvendig.

 

8 uker. Jeg klarte selvfølgelig ikke å la være å finne ut av hvordan “det” ser ut nå. Jævlig smart, Gneis. Skikkelig smart! Det gjorde liksom alt så mye bedre..

Jeg er hans “hemmelige kjæreste”. Sammen lagde vi enda en hemmelighet. Hadde ting vært annerledes ville han faktisk ha blitt pappa! Da ville det ikke ha vært noe å vurdere. Det er litt intenst for tida. Litt mye.

Kan han ikke bare si: ” IKKE GJØR DET! Dette fikser vi. Det blir så bra, så. Tøft, ja, men det ordner seg. Jeg er glad i deg, og vil ha både deg og den lille.”

Selvfølgelig kan han ikke si det. Han kan si det i mitt hode, ja. Men ikke i virkeligheten. Han kan ikke, fordi han ikke tør, ikke vet, ikke vil.. Eller noe. At han er glad i meg tviler jeg ikke på. Men han tør ikke kaste over stigen, så jeg kommer meg over denne muren han har laget. Og det er så synd. Og så sårt. For jeg er ubeskrivelig glad i dette snodige vesenet, som kaller meg sin hemmelige kjæreste. Jeg har ei venninne som omtaler han som sola mi. Og han er det. Virkelig.

Alikevel ber jeg han reise til helvete. Det funker forresten dårlig. Jeg tror billettene dit er utsolgt for tiden. Heldigvis. Jeg trenger han nemlig her.

Dette er bare jævlig! Helt, fullstendig jævlig! Jeg skulle ønske det var i morra jeg skulle på sykehuset. En uke til er så lang tid. Det blir så mye tid til tanker og vurdering, og det gjør det hele enda mer vanskelig. Jeg føler meg som et monster. Kaoset er komplett.

En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet.