De er mine, de hvite….

Det er kalvemerking. Årets happening, for flyttsamene. Kalvemerking er nesten bedre enn julaften. Og jeg er ikke der, av åpenbare grunner.

Hvert år har jeg stått der og studert de hvite kalvene, og kommentert at “der hadde vært skallemateriale”. I år er det uvanlig mange hvite kalver, skriver han. Det pleier ikke å være så mange helt hvite. Og jeg kjenner at det stikker litt.. et sted.

Jeg var på festival i helga. En type festival for spesiellt interesserte, mente min niese. Reinskinn og bål. Lavvo-liv, generellt.

Hjertesukk fra langt inne, når jeg la meg ned den første natta: Tenk at det går an å savne noe så teit som å ligge på et reinskinn! Savne lukta og følelsen.

Jeg sendte en melding opp til fjells, for å høre hvordan det går med ungene i år. Hjelper de til? Selvfølgelig gjør de det. De vet hva de skal gjøre. De vet at det kan bli mye venting når flokken hentes inn, og at når den store flokken kommer inn i gjerdet, skal det jages en liten flokk inn i kverna. De vet godt hvor de skal løpe, og når det må ropes og hoies..

Jeg har flinke unger. Og akkurat nå savner jeg dem sinnsykt mye. Jeg skulle ønske jeg også var der med dem. At jeg også fremdeles var en del av det.

- Vi savner deg. Men ellers går det bra her.

Hvem får dem til å sovne på kveldene nå? Hvem står opp om natta og brer over dem, så de ikke skal fryse – og samtidig ser ut, og lytter etter firehjulingene, spent på om det har blitt problemer underveis, om de får med seg flokken? Hvem kjenner på fingre og tær, og passer på at alle er tørre? En av tantene, sikkert. Men det er ikke bra nok. For det er ikke meg. Det er ikke bra nok for meg!

Jeg vil ikke tilbake. Ikke tilbake til han. Men jeg lengter etter livet på vidda. Veldig. Og jeg savner å være en del av en familie. En slekt. Nå er det bare meg. Og dem. Ingen vi. Og det er så rart, etter så mange år. Det er så forbanna tomt! Og veldig, veldig ensomt.

Påske meg her og påske meg der..

Påskeharen kan reise til Jerusalem (eller hvor som helst), og tilbringe tiden med å plage vettet av Jesus og disippel-gjengen…

Første påske alene. Kjempegøy! Not.

Ikke helt alene, selvfølgelig. Har ungene. Men ensomt alikevel. Og jeg er ikke god på å være ensom!! Jeg er god på å syte og klage, det skal jeg ha. Og akkurat nå er jeg kjempegod på å kjenne etter hvor synd det er på meg, og hvor trasig livet er. Høytider? Fjas! Påske er like idiotisk som det å inngå ekteskap er, spør du meg. Det gjør du sikkert ikke, men jeg forteller det alikevel.

Neste påske blir bedre, ikke sant? Innimellom der er det en jul, vet jeg.. Haren og julenissen skulle ha vært single, de også.. Så kanskje vi hadde sluppet unna dette.

Ungene har vært hos sin far et par dager. De har fått den obligatoriske påskedosen med sne, scooter-turer, vidder og sjokolade. Her, hos meg, blir det rattkjelkeboogie i dagene som kommer.

Det er forresten tenåringsmonsteret som er fotografen bak bildet.

Himmel og helvete

Jeg fikk kraftig hjemlengsel i dag. Men jeg er jo hjemme. Så det ble litt forvirrende.

Jeg fikk en forespørsel på facebook, om å bli med i en gruppe om hjembygda mi. Hjembygda.. Ikke ofte jeg sier det, for det er liksom noe med minnene derfra, som ikke er helt harmoniske. Barndomsbygda mi, er vel mer riktig å si.

Der var det lastet opp bilder fra plassen, og det var beskrivelser av slekter i øst og vest. Selvfølgelig godtok jeg forespørselen. Og lastet opp et par av mine bilder derfra. Og da kom lengselen. Det er skjelden den er tilstede. Det var vel egentlig et av mine egne bilder som utløste det. Savnet etter mannen som hørte til akkurat der. Lukten av han, og lukten av det som fulgte med; sjøvann, fjære.. Mannen jeg hang som et slips etter – alltid. Høvdingen.

Å, hvor jeg skulle ønske det var vår nå!

Det er noe mer med det stedet. Akkurat der. Det er den plassen jeg drømmer om, så ofte. Det er der flyet styrter. Det er der jeg er den som må vasse ut for å redde han. Jeg må trosse vannskrekken, og hente han inn. Og det blir helt galt. Det er han som er den modige på sjøen, det er jeg som er redd. Egentlig. Han var. Jeg er fortsatt.

Det er også der hun er. Damen. Hun som har mørk kjole med knapper hele veien opp til haka, og håret i en stram knute bak på hodet. Hun er nifs. Men hun vil meg noe, og jeg tør ikke finne ut hva.

Hvorfor drømmer jeg dette hele tiden? Hva er det hun vil, og hvem er hun?

Og hvorfor er det ikke vår nå?