Sønnshain

Vår vakre jakter på sommerfugler. Midt på vinteren. Det er vanskelig, for det ikke er mange slike ute og flyr på denne tiden av året. Iallefall ikke der den vakre bor.

Kuldegrader og vind. Det er vanskelig for sommerfuglene å overleve da. De få som overlever har vanskelig for å fly.

Den vakre lager sommer, sol og varmegrader. Hun er flink til det. Når gradestokken viser kuldegrader er det egentlig kun en illusjon. Det er det vi tror vi ser. Men det er ikke sånn det er. Ikke egentlig. Rundt den vakre ser vi så mye mer. Vi som velger å se.

Sommerfuglen hun har fanget kan fly. Men den vil ikke fly langt. Sommerfugler trenger nemlig varmen fra den vakre.

Det gjør en løvetann også.

Hull i hjertet

Det kan bli litt gjennomtrekk dersom man har hull i hjertet. En form for hjertefeil? Kan man kalle det for det? Kanskje. Noe er feil med hjertet. Hjertefeil. Helt klart.

Man må være veldig forsiktig med sånne som har denne formen for hjertefeil, har jeg lært. Trå varsomt. Det burde kanskje fulgt med en form for bruksanvisning på sånne. For det finnes jo ingen medisiner som reparerer hjerter som lekker.

Det finnes en Gneis. Og hun har klart å tette et slikt hull. Sier han..

- Kan du passe på hjertet mitt mens jeg er borte?

- Ja. Kan du ta litt bedre vare på mitt?

Over to meter høye gjerder

Jeg er ikke hemmelig mer! Litt skeptisk, men jeg er iallefall ikke hemmelig. Det er hovedsaken.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å dumpe han – og han meg, iløpet av disse 5 månedene. Men ingen av oss klarer helt å mene det. Ingen av oss klarer å holde seg unna den andre. Grensen var nådd nå, kjente jeg. Så grundig!

- Du får finne ut hva du vil. Jeg klarer ikke å ha det på denne måten. Enten vil du ha meg, og satser – eller så gir du bare faen. Dette er bare forvirrende.

- Men jeg vet jo ikke hva jeg vil!

Jeg skjønner alt det der med min gale x- mann, og at det innebærer en viss helserisiko å involvere seg med meg. Ekstremsport kan man kanskje også kalle det. Jeg skjønner også at man er redd for å binde seg, redd for å bli såra. At man ikke klarer å stole helt på noen, at man ikke tør å slippe noen altfor nært. Den biten er klar. Men når to mennesker ikke klarer å la hverandre være, samme hva som skjer.. Hvor vanskelig kan det være da?

Jeg klarer ikke å snakke om følelser, bla bla bla.. Nei, men synd for deg, for det må du med meg. At du liker meg betyr ikke at du er glad i meg. Det du skriver til meg i meldinger, må du også klare å fortelle meg, når du ser meg. Ord er ikke vakre i bokstavform, om man ikke også kan si dem.

Jeg så det ikke komme i det hele tatt… Og det kom på inn – og utpust! Midt på natta.

- Jeg satt hjemme, på sengekanten, og tenkte: Hva i helvete er det jeg holder på med?!? Jeg vil være kjæresten din! Jeg er glad i deg! Du har gjort noe med meg, og jeg skjønner ikke hva. Det er ikke som det pleier. Jeg klarer ikke å droppe deg.

- Eh.. (litt forfjamsa, og plutselig veldig våken) Skal vi gå og ta en røyk?

- Nei. Jeg skal bare ligge her og holde deg. Jeg er så stolt!

 

Min lykke og forbannelse

For et par mnd siden:

- Vi skal ha en guttebaby, mamma!

- Nei, det skal vi ikke.

- Joda, vi skal ha en lillebror. Hva skal vi kalle han?

Nå:

Tidligere var testene harmløse, med streker. Pluss, minus.. Nå er alt digitalisert, og groteskt! Gravid, står det. Det mangler bare store bokstaver, utropstegn, og en tilleggssetning, som: Hah! You´re fucked!

- Når du kommer til sykehuset, får du medisiner som gjør at du sovner, og så går de inn og skra..

- HYSJ!

- Men jeg må informere deg..

- Nei, jeg vil ikke vite!

……………………………………………………………………………………….

- Hei, det er fra sykehuset. Vi har fått en henvisning fra legen din, og du får time til tidlig ultralyd og samtale her om ca en uke.

- Hæh? Nei, jeg vil ikke ha. Jeg skal ha time for å få utført en abort. Det er det jeg skal.

- Du er sikker på det?

- Eh…….

- Ja ja. Men da setter jeg deg opp neste fredag, til abort. Ingen samtale? Ultralyden må tas uansett, men vi kan snu skjermen så du ikke ser noe.

- Tusen hjertelig…

Jeg tar alt dette året, tenker jeg. Mens jeg er så godt igang, liksom. 2009 viste seg å bli et helvetes år. Jeg gleder meg til nyttårsaften!

Abort. Jeg liker ikke å måtte forholde meg til det at det er et alternativ. Men jeg må. Fordi det er best, for alle parter. Akkurat nå. Hvorfor har vi dette valget? Hvorfor har vi rett til å velge ut hvem som får leve og hvem som må bort?

Elle melle..

Det må bli sånn. Ting er vanskelig. Og det er faen meg bedritent! Hvordan vil det bli etterpå? Vil jeg klare å leve med valget mitt? Jeg aner ikke. Jeg har aldri gjort dette før. Jeg vet bare at jeg synes det er galt. Men nødvendig.

 

8 uker. Jeg klarte selvfølgelig ikke å la være å finne ut av hvordan “det” ser ut nå. Jævlig smart, Gneis. Skikkelig smart! Det gjorde liksom alt så mye bedre..

Jeg er hans “hemmelige kjæreste”. Sammen lagde vi enda en hemmelighet. Hadde ting vært annerledes ville han faktisk ha blitt pappa! Da ville det ikke ha vært noe å vurdere. Det er litt intenst for tida. Litt mye.

Kan han ikke bare si: ” IKKE GJØR DET! Dette fikser vi. Det blir så bra, så. Tøft, ja, men det ordner seg. Jeg er glad i deg, og vil ha både deg og den lille.”

Selvfølgelig kan han ikke si det. Han kan si det i mitt hode, ja. Men ikke i virkeligheten. Han kan ikke, fordi han ikke tør, ikke vet, ikke vil.. Eller noe. At han er glad i meg tviler jeg ikke på. Men han tør ikke kaste over stigen, så jeg kommer meg over denne muren han har laget. Og det er så synd. Og så sårt. For jeg er ubeskrivelig glad i dette snodige vesenet, som kaller meg sin hemmelige kjæreste. Jeg har ei venninne som omtaler han som sola mi. Og han er det. Virkelig.

Alikevel ber jeg han reise til helvete. Det funker forresten dårlig. Jeg tror billettene dit er utsolgt for tiden. Heldigvis. Jeg trenger han nemlig her.

Dette er bare jævlig! Helt, fullstendig jævlig! Jeg skulle ønske det var i morra jeg skulle på sykehuset. En uke til er så lang tid. Det blir så mye tid til tanker og vurdering, og det gjør det hele enda mer vanskelig. Jeg føler meg som et monster. Kaoset er komplett.

En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet.

Way to go!

Jeg skal pakke. Det planlegges iallefall. Jeg “skal bare” først. Jeg liker ikke å pakke. Faktisk er jeg knalldårlig på å pakke. Det er så vanskelig å finne ut hva man skal ta med seg. Kanskje jeg nøyer meg med tannbørsten, og kjøper alt jeg trenger når jeg kommer fram? God idé, hvis man ser bort fra hva dama i kontofonen sier.

Hotell i Oslo. Gøy! Men jeg skulle ønske mine kollegaer var like selskapssyke som det jeg er, så jeg slapp å sove alene på rommet. De synes sånt er deilig, påstår de. Jeg er med på at hotell er deilig, men det blir jo så ensomt på rommet! Internetten skal være med meg, tenker jeg. Så snart jeg er ferdig med å bare skulle, skal jeg pakke ned internetten (som heldigvis er våken hele natta, til og med på kjedelige hotellrom).

Etter Oslo blir det Sandefjord. Uten usosiale kollegaer. De blir erstattet av fantastiske, vakre, rødvinselskende, Gneiselskende kvinner, som jeg ikke har sett på noen år nå. Gleder meg!

Det er en jeg gjerne skulle ha pakket ned i kofferten, men han er forhåpentligvis her når jeg kommer tilbake igjen også. Jeg har forresten – omsider (!!!) et sexliv igjen! Og, God damn, hva jeg har gått glipp av!! Bruken av utropstegn må jeg tvinge meg selv til å redusere nå, kjenner jeg. Store bokstaver greide jeg å styre unna. Flink jente!

- Jeg likte deg bedre når du gikk rundt og putret og smalt, da visste vi alltid hvor vi hadde deg. Nå bare smiler du så rart.. Men helt ærlig, så er det skikkelig godt å se deg smile igjen, Gneis!

Jeg er ingen fantasi figur, vet du.

Kan man forelske seg i en man aldri har møtt?

Jeg tror ikke det. Men at jeg ikke tror, trenger jo selvfølgelig ikke å bety at det ikke er mulig. Kjærlighet ved første tastetrykk, liksom? Skeptisk.

Det er slett ikke sikkert jeg er den jeg gir meg ut for å være. Det har vi diskutert før. Jeg vet. Men vet du? Og hvordan kan du være sikker? Hvordan skal du kunne vite om jeg er ekte? Kanskje jeg egentlig ikke finnes engang.

Jeg har ingen planer om å diskutere dette, hverken med deg eller noen andre. Jeg bare konstaterer at jeg tror ikke på det. Forelsket i en fantasi?  Ja. Forelsket i fantasien om meg? Kanskje. Men der stopper det. Jeg tror på at man kan føle en slags kjærlighet, en ømhet for dette mennesket man har snakket så mye med. Jeg forstår den. Men drømmer (eller fantasi, om man velger å kalle det for det) og virkelighet er ikke nødvendigvis noe som stemmer overrens. Eller er det det? Hele tiden?

Min virkelighet kan riktignok være en smule forvirrende for alle andre enn meg selv, men jeg vet alikevel, innerst inne, hva jeg må forholde meg til. Jeg vet hva andre ser på som virkelighet, og hvilke krav som stilles til meg for at jeg skal få lov til å delta i deres virkelige verden, i tillegg til min egen. Jeg kan forlate min fantasi-virkelighet når det passer meg. Og jeg vet også at jeg ikke kan bli i den. Ikke for alltid. For den er bare ekte for meg.

Ja, jeg vet at du har vært der for meg gjennom hele vinteren. At du har snakket med meg, lyttet, støttet meg og oppmuntret meg til å leve videre. Det er jeg kjempetakknemlig for. Og det er nettopp det jeg gjør. Lever! Ikke på den måten du vil, ikke der du ønsker å ha meg. Og det beklager jeg, for din del. Men jeg puster. Det var det du sa jeg skulle gjøre, ikke sant? Jeg beklager dypt at jeg fortalte deg at jeg er betatt av en annen, akkurat når det passet deg minst. Men jeg har fortalt deg alt annet, så hvorfor ikke dette også? Mest av alt beklager jeg at du forelsket deg i meg. Og at jeg ikke tror det er mulig. Jeg tror ikke det er ekte.

På en måte kan du kalle dette for en kjærlighetserklæring. På min måte. Ikke din. Ikke slik du helst vil ha det servert. Jeg satte utrolig stor pris på deg. Det vet du. Du er et helt fantastisk vakkert menneske. Et unikum. Men når jeg trår utenfor denne verdenen er det ikke sikkert at noe er sant alikevel. Kanskje alt bare er taust og unnvikende på utsiden. Og kanskje er det bare sånn det må være. Kanskje det er sånn jeg er? – Taus og unnvikende. Full av sinne og frustrasjon. Ser du? Jeg kan være hvem som helst. Hva som helst.

Jeg håper livet gir deg alt du fortjener. Jeg håper du får alt du ønsker deg. Men stryk meg fra ønskelisten din. Det må du. Jeg sitter i min rosa boble i en hærlig lykkerus akkurat nå, mens jeg studerer verden utenfor. Og den er faktisk ikke så ille alikevel. Jeg tror jeg skal tilbringe mer tid der etterhvert.

Lykke KAN kjøpes!

Iallefall en midlertidig lykke. Og det holder for meg. Inntil videre, iallefall..

Lykke i form av nye sko og bukser. Jeg er lett å glede. Nå er det også lett å puste, kjenner jeg. Ikke bare på grunn av skoene og buksene, men fordi jeg slipper å se meg over skulderen hver gang jeg beveger meg utendørs. Å komme seg bort litt var virkelig en god idé! Jeg har sovet som en stein i natt. Traktor-Helga har en knallgod seng. En knallgod dame må ha det, vet du.

- Har du lyst til å stå opp? Jeg har fersk kaffe…

Jeg elsker henne! Kanskje jeg bare kan bli her, for alltid, liksom?

Overraskelse!

Gratulerer med dagen, kjære. Jeg elsker deg fortsatt..

Tikket det inn på mobilen min, like etter midnatt. Og der brøt han besøksforbudet. Jeg valgte alikevel å overse den. Det var jo ingen trusler, ingenting annet enn en gratulasjon..

Etterpå hang jeg over toalettskåla og tømte meg (ufrivillig) i over tre timer. Å spy uten å ha noe å spy opp er nesten vondere enn å være redd.

- Hvor gammel er du egentlig nå, mamma?

- Nå, sånn tjue-og-litt-til..

Jeg har verdens beste venner, vet jeg. De jeg velger å ta med meg videre. Enkelte blir igjen på stedet hvil. Og det er sånn det må bli.

Jeg trodde vi skulle ut og spise, bare vi to. Jeg og Traktor-Helga. Ungene var hentet av frøken strøken, Hotelldirektøren og Bridezilla. “Vi gidder ikke sitte her alene. Hopp i dusjen, så drar vi over grensa og spiser.” Lydig som jeg er, fulgte jeg ordre.

- Der er jo bilen til Hotelldirektøren..?

- Å faen.. ja, det er det jo.

Når jeg kom inn satt alle der. Ungene satt og hoppet på stolene, mens de ropte “overraskelse!!”, og minsten dirret mens han sa “grrrrrratulerer med dagennnn, mamma!” De var kjempefornøyde med hva de hadde fått til. Og det var jeg også. Verdens beste. Det er det de er, de som satt rundt bordet. Alle som en.

Post-it på kjøleskapet

Gneis´Ark

Jeg har fått baby! Nuvel..fått og fått. Jeg har iallefall kjøpt baby. En sånn en som har 4 bein, og ser på meg som lederen i flokken (hun er den klokeste lille saken jeg har møtt).

- Hva skal du med enda et dyr? Dere har jo både hund og katt fra før av!

Ja, og så? Jeg har tre apekatter og en mann også. Men dem er det ingen som nevner i denne forbindelsen. Og så må vi jo ikke glemme reinflokken.

Jeg har gjort mitt for å befolke verden. Nå har jeg gått over til dyr. De er mindre kompliserte, og ikke så kravstore. Ikke kan de snakke heller, og den delen synes jeg kan være riktig så vidunderlig.

Apekattene lærte seg språket vårt, etter en stund, og det funker forsåvidt greit. Men det hender jeg tar meg selv i å lete etter pauseknappen. Dessuten har vi stengt, så det kommer ikke flere av den sorten.

En av mine venninner var fra seg av beundring, etter at jeg fikk mannen til å kutte strengen. Hun mente at da har jeg liksom sikret meg. Skulle det gå til helvete, kan ikke han få barn i øst og vest (for etter smertene han hadde i dagene etter inngrepet, åpner han neppe opp igjen). Ungene får dermed ikke en skokk med halvsøsken rundt på bygda, og jeg slipper å forholde meg til kvinner som har barn med min (da) tidligere mann.

- Dessuten, jenta mi. Om du da treffer en ny drømmeprins er det fritt frem for deg. Dere kan få kjærlighetsbarn, og blablabla… Sukk. Du er jo smart!

Mhm.. Det var vel ikke akkurat det jeg hadde i tankene den gangen jeg dro han med meg til nærmeste sykehus. Men jeg ser hva hun mener.

Jeg fikk forresten blomster i dag. Roser. Det er ikke hverdagskost her i huset, så jeg ble virkelig overrasket. Det er ni, nesten ti år siden sist jeg fikk roser av denne mannen.

Mannen som har vært en del av mitt liv siden jeg så han for første gang, som fersk 18 åring, sto plutselig der og var … nesten sjenert. Søtt. At jeg begynte å le ødela nok litt (jeg kan ikke noe for det, sånt bare kommer når det minst passer). Men alt i alt var det noe som kunne nærme seg romantisk – så jeg klager ikke. Hans måte å si “Beklager, jeg er en dust” på.