En for alle, alle for en.

Saw it.

Wanted it.

Threw a tantrum.

Got it !!

 

De tre Musketrusene er ute på nye eventyr.

Den yngste ble samboer og flytta, med ganske øyeblikkelig virkning. Den eldste er fryktelig allergisk mot samboerskap og andre skap, så kjæresten får ikke ta med annet enn det sokkeparet som allerede er inne i varmen. Den midterste Musketrusa er bittelitt allergisk mot sølibatlivet (dette gjelder forresten for alle de 3 Musketrusene, men nå konsentrerer vi oss om henne i midten). Denne allergien førte henne rett inn i armene til en mann, som allerede hadde en dame fast i foten.

Et langt forspill endte i en natt der ingen av de 3 Musketrusene sov. Den yngste og den eldste deltok kun i tankene, men dog. Skal én våke, skal alle våke. Den yngste og den eldste Musketrusa kom seg iallefall på jobb, dagen derpå. Det gjorde ikke den midterste. Hun var full av angst. Ikke angst, men angst! Ny..*kremt*.. og ikke helt sikker på om hun var lykkelig eller ulykkelig, krøp hun under dyna igjen. Hadde de andre Musketrusene vært i nærheten, ville de ha lagt seg i senga sammen med henne, som de alltid gjør i manneløse senger. Nå er ikke den midterste senga/Musketrusa (stryk det som ikke passer) alltid manneløs, men når den er det, er alle Musketrusene samlet.

Om det skulle ende sånn at den midterste Musketrusa går helt på trynet nå, er de to ytterste parate til å skrape opp og lime sammen. Sånt må en Musketruse kunne, nemlig. En Musketruse er også fantastisk god på å ganne menn.

Musketrusene krysser fingrene, tærne og alt som kan krysses (bortsett fra lårene), og håper dette skal gå bra. Prinsen bør kvitte seg med henne som henger fast i foten, omgående. Det vil gi best resultater. For alle. Det er ikke ofte alle Musketrusene liker prinsene, men denne prinsen er godt inn i varmen hos alle 3. Lucky bastard. Da bør han smi mens jernet er varmt.

Alle gode ting er 3….?

Over to meter høye gjerder

Jeg er ikke hemmelig mer! Litt skeptisk, men jeg er iallefall ikke hemmelig. Det er hovedsaken.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å dumpe han – og han meg, iløpet av disse 5 månedene. Men ingen av oss klarer helt å mene det. Ingen av oss klarer å holde seg unna den andre. Grensen var nådd nå, kjente jeg. Så grundig!

- Du får finne ut hva du vil. Jeg klarer ikke å ha det på denne måten. Enten vil du ha meg, og satser – eller så gir du bare faen. Dette er bare forvirrende.

- Men jeg vet jo ikke hva jeg vil!

Jeg skjønner alt det der med min gale x- mann, og at det innebærer en viss helserisiko å involvere seg med meg. Ekstremsport kan man kanskje også kalle det. Jeg skjønner også at man er redd for å binde seg, redd for å bli såra. At man ikke klarer å stole helt på noen, at man ikke tør å slippe noen altfor nært. Den biten er klar. Men når to mennesker ikke klarer å la hverandre være, samme hva som skjer.. Hvor vanskelig kan det være da?

Jeg klarer ikke å snakke om følelser, bla bla bla.. Nei, men synd for deg, for det må du med meg. At du liker meg betyr ikke at du er glad i meg. Det du skriver til meg i meldinger, må du også klare å fortelle meg, når du ser meg. Ord er ikke vakre i bokstavform, om man ikke også kan si dem.

Jeg så det ikke komme i det hele tatt… Og det kom på inn – og utpust! Midt på natta.

- Jeg satt hjemme, på sengekanten, og tenkte: Hva i helvete er det jeg holder på med?!? Jeg vil være kjæresten din! Jeg er glad i deg! Du har gjort noe med meg, og jeg skjønner ikke hva. Det er ikke som det pleier. Jeg klarer ikke å droppe deg.

- Eh.. (litt forfjamsa, og plutselig veldig våken) Skal vi gå og ta en røyk?

- Nei. Jeg skal bare ligge her og holde deg. Jeg er så stolt!

 

Når jeg våkner av at jeg gråter…..

….fordi jeg er så fortvilet over at hun som står ved siden av meg og skal gi meg medisiner, ikke skjønner at jeg ikke er syk – bare litt sliten….

Jeg visste ikke at figurene ingen andre så, ikke var skuespillere alikevel. Jeg visste ikke at de ikke fantes. Jeg tør ikke å inrømme for henne at de var virkelige for meg, at jeg så dem, fordi jeg kjenner på angsten for at de skal tro jeg tipper over nå, at jeg ikke takler kjøret…..

……da er det kanskje ok med en “sykedag” under dyna i morra?

Oppdrag søppelbil

Verden er teit, sa jeg. Og tro meg, jeg mente det, av hele mitt hjerte!

Det nektet hun på. Hun sa at det er ikke verden som er teit, det er alle menneskene som okkuperer den som er teite. Jeg tror hun har rett. Jeg tror det er der feilen ligger. Det er bare det at vi andre er også okkupanter på denne merksnodige planeten, og vi gir liv og næring til de okkupantene jeg (i dag) vil kvalifisere som søppel.

Hvordan kan man bli kvitt dem? Hva er trikset for å seigpine dem bort herfra? Hvordan skal man leve for å unngå at de suger ut alt de kan av energi fra andre? Et eller annet lurt må man da klare å komme på, noe må man kunne gjøre for å stoppe denne strømmen av ren ondskap disse skapningene sprer rundt seg.

Jeg pusser glorien min for harde livet, mens jeg tenker så det knaker.

Jeg ser søppelbilen kjøre forbi, og det hadde faktisk vært plass til ganske mange av sorten mindreverdige-okkupanter i den…..

Så da er det store spørsmålet egentlig: Hvordan få dem inn i bilen?

Her hadde jeg hatt bruk for en kar med muskler. Han kunne ha blitt brukt til mye, men først til oppdrag søppelbil. Man skal ikke blande forretninger med hva-det-nå-var-for-noe.

Kveld mot ny dag

Det skal aldri mere være slike dager,
det skal aldri mer bli tause ord mot natt,
for nå skal du se fargerike hager,
de som før var skjult bak overgrodde kratt.

Og i morgen, når du tror at alt er over,
skal du fortsatt se en dyp og skummel sjakt,
men i natt er vi ved siden når du sover,
vi står rygg mot rygg og holder rolig vakt.

Det er nå det blir en vår igjen, du ser den,
det blir lengre dager, mørket viker fort.
For våren kommer alltid når du ber den,
og vi står her, vi, når natten faller sort.

Tilegnet, 18. februar 2009

Tatt fra Mannfolkprat  - fordi jeg trenger å lese det. Om og om igjen.