Over to meter høye gjerder

Jeg er ikke hemmelig mer! Litt skeptisk, men jeg er iallefall ikke hemmelig. Det er hovedsaken.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å dumpe han – og han meg, iløpet av disse 5 månedene. Men ingen av oss klarer helt å mene det. Ingen av oss klarer å holde seg unna den andre. Grensen var nådd nå, kjente jeg. Så grundig!

- Du får finne ut hva du vil. Jeg klarer ikke å ha det på denne måten. Enten vil du ha meg, og satser – eller så gir du bare faen. Dette er bare forvirrende.

- Men jeg vet jo ikke hva jeg vil!

Jeg skjønner alt det der med min gale x- mann, og at det innebærer en viss helserisiko å involvere seg med meg. Ekstremsport kan man kanskje også kalle det. Jeg skjønner også at man er redd for å binde seg, redd for å bli såra. At man ikke klarer å stole helt på noen, at man ikke tør å slippe noen altfor nært. Den biten er klar. Men når to mennesker ikke klarer å la hverandre være, samme hva som skjer.. Hvor vanskelig kan det være da?

Jeg klarer ikke å snakke om følelser, bla bla bla.. Nei, men synd for deg, for det må du med meg. At du liker meg betyr ikke at du er glad i meg. Det du skriver til meg i meldinger, må du også klare å fortelle meg, når du ser meg. Ord er ikke vakre i bokstavform, om man ikke også kan si dem.

Jeg så det ikke komme i det hele tatt… Og det kom på inn – og utpust! Midt på natta.

- Jeg satt hjemme, på sengekanten, og tenkte: Hva i helvete er det jeg holder på med?!? Jeg vil være kjæresten din! Jeg er glad i deg! Du har gjort noe med meg, og jeg skjønner ikke hva. Det er ikke som det pleier. Jeg klarer ikke å droppe deg.

- Eh.. (litt forfjamsa, og plutselig veldig våken) Skal vi gå og ta en røyk?

- Nei. Jeg skal bare ligge her og holde deg. Jeg er så stolt!