….fordi jeg er så fortvilet over at hun som står ved siden av meg og skal gi meg medisiner, ikke skjønner at jeg ikke er syk – bare litt sliten….
Jeg visste ikke at figurene ingen andre så, ikke var skuespillere alikevel. Jeg visste ikke at de ikke fantes. Jeg tør ikke å inrømme for henne at de var virkelige for meg, at jeg så dem, fordi jeg kjenner på angsten for at de skal tro jeg tipper over nå, at jeg ikke takler kjøret…..
……da er det kanskje ok med en “sykedag” under dyna i morra?
Åå, det er så vondt – å våkne gråtende! Man er helt prisgitt gråten!
er det ikke rart hvor fornuftig og rasjonelt man fungerer, selv når det inntrer veldig ufornuftige situasjoner .. man har ikke “tippet over”, selv når virkeligheten forsvinner litt …hehehe!
Kjære, en sykedag under dyna høres ikke så dumt ut, unne deg det
Vær litt snill med deg selv, du. Sender stor og varm klem til deg!
Ta deg en sykedag du, Gneis. *klem* Vi mennesker er så opptatte av å klare og klare og klare, helt til kroppen går på autogir og tappes mer for hver dag. Til slutt sier den i fra at den har fått nok – på en eller annen måte. Da trenger vi en sykedag – eller to – eller tre.
jeg foretrekker å våkne leende. men det er så lenge sia det har skjedd nå. jeg håper jeg drømmer noe artig nok snart. god bedring
Det blir alltid bedre. Alltid.
Bra at du er ærlig mot oss som står på sidelinjen og følger med. Vi ønsker jo etter beste evne å støtte deg. Jeg tror–som andre her, at det er viktig at du tar signalene fra din egen kropp og gir livskreftene den tiden de trenger til å bygge deg opp igjen. “Hastverk er lastverk” i alle sammenhenger.
Jeg tok to. Full av dårlig samvittighet, fordi jeg ikke har vært på jobb, selvfølgelig. Dårlig samvittighet er min faste følgesvenn, har jeg forstått. Superwoman måtte melde pass – i to dager, iallefall.
Fit for fight igjen i morra. Tror jeg. Livredd for å miste kontrollen over meg selv. Men klar. Litt til..
Takk for responsen, alle sammen.