Du trekker paralleller mellom da og nå. Mener at jeg gir mine barn det samme som jeg fikk som liten.
Jeg gir dem et liv, kjære deg. Jeg gir dem en mor som lever. Parallellene er det kun du selv som trekker. Det, og våpen. Ser du det selv? Jeg ser hva som forfølger meg, og muligens også hvorfor det ble sånn. Og jeg velger å snu det. Fordi jeg kan.
Du roter enda med hodet mitt. Det vet du, og du gjør det med viten og vilje. Du trykker der det svir mest, fordi du kjenner hele historien. Du vet alt. Og du bruker alt imot meg. Hvordan klarer du det? Hvordan har du hjerte til det?
Husker du marerittene mine, i årevis etterpå? Husker du selvmordsforsøkene? Husker du hvordan jeg gråt, etter å ha gitt deg det du ville ha, fordi jeg trodde at jeg måtte det? Husker du hvordan jeg brakk meg? Husker du jobben med å få meg trygg? Trygg på deg, og ikke minst trygg på meg selv.
Jeg tror du husker. Du må det. Jeg husker. Og jeg forstår ikke hvorfor du bruker det imot meg nå. Hva er poenget? Er det for å få meg ned dit du liker å ha meg, igjen? Dit hvor du er alt, og jeg ingenting? Du prøver. Og jeg kjenner på da og nå, svelger følelsen og kjemper imot. Imot minnene og imot deg.
Hvorfor har du plutselig alliert deg med en død mann?
Hvordan kan du tro at våre barn skal oppleve det samme? Egentlig tror jeg ikke du mener det, du bare spiller kortene på den måten du kan best. Spiller dem ut for å få meg redd og usikker. Og når du har meg der du vil, kan du bygge meg opp igjen. Det er sånn det er, ikke sant?
Alltid.
Vill bara ge dig all sympati jag känner när jag läser. Du är stark.
Jag växte upp med en misshandlad mor som aldrig lämnade min far. Du gör det enda rätta. Det vet jag. Och det vet du också.
*klem*
Jeg skjønner ikke alt, jeg er ikke så flink til å lese mellom linjene på alt, særlig ikke når det ikke har hendt meg – men jeg forstår essensen og jeg føler med deg. Du modige kvinne!!
Den første gangen jeg opplevde at han brukte mot meg de tingene som var fortalt i all fortrolighet og sårbarhet, ble jeg sjokkert og bokstavelig talt vippet av pinnen. De neste gangene var jeg forberedt, men vondt gjorde det like forbanna. Følelsen av det vil nok alltid sitte. Det er et grovt svik. Eller i hvert fall følte jeg det sånn. Jeg tror vi bare får si at vi egentlig er veldig heldige som ikke har det i oss å forstå hvordan de har hjerte til det. Eller mangel på hjerte. For det sier mer om OSS enn om dem. Nemlig!
Du beskriver så godt og presist hvordan maktmennesker fungerer.
De forsøker å bryte ned andre til tom leire slik at de kan forme dem i eget billede og underlegge dem egen kontroll– som en utvidelse av seg selv. Det at han også bruker sitt eget liv som pressmiddel, viser at han er alvorlig mentalt skadet. Han er kanskje av den typen som ville forfølge deg om du bryter med han? Det å få han til å gå til psykolog er vel heller ikke så enkelt–. Jeg føler med deg,for jeg vet hoe om hvor ødeleggende slike maktholdninger er.
suziluz: Takk
Confiteor: *klem tilbake* Jeg føler meg ikke så modig, men takk for at du tror (eventuellt mener) at jeg er det!
Neglecta: Selvfølgelig gjør det vondt. Det vet de..
Inger: Jeg HAR forlatt han. Selv om det ikke føles sånn hele tiden. Han er i bakgrunnen, som et forbanna spøkelse som nekter å gi slipp. Alt han fokuserer på er å få meg hjem igjen. Mentalt skadet? Der traff du spikeren på hodet.
Han lever nok i et helvete,men det kan ikke du gjøre noe med. Ved å vike en tomme,havner du i det samme helvetet. Det er helleri kke han tjent med,og aller minst barna dine. Håper du mest mulig kan glemme han,og åpne øynene for det gode i livet.
Det gjør han nok, Inger. Men akkurat nå klarer jeg ikke å føle sympati med han. Og det er faktisk litt skremmende.
Å glemme 17 år er ikke lett, men jeg jobber med saken. Og livet er så mye, mye mer enn det som var.
Du veit at æ veit, å æ veit at du veit at æ e her… Allti!!! Bare rop..
Du e den jenta æ blei kjent me ijænn, så han fikk ikkje tatt dæ heilt i si makt.. Takk kjære Gud førr d..
La han ikkje se eller skjønne kor førrnedranes d e d han gjør, å en gang, når han e som mæst sårbar, så førrtælle du om hans spøkelsa, førr han har nok fortalt dæ om nån.. DU har lov t å sparke når han ligg nede!!
Jeg vet, Titti. Det hender jeg roper mest lydløst… skal bli flinkere til å rope HØYT!
Ta me dæ ongan å flytt hit, vi e alle eldre å klokar nu enn vi va den gangen da… Han behøve ikkje å vite nåkka før du e dratt
En gang må han vel på jobb ijænn….
De finner oss som vakre, skjøre sårbare små sommerfugl-babyer. Og så plukker de gradivs av oss alt de egentlig elsker ved oss. Slik at vi blir stygge, grå, ensomme, kjedelige, tomme, hatske og bitre møll. Så hater de den de har skapt oss til, og vi hater denne fremmede kvinnen som bor i hus med oss. Hvem er hun egentlig, den stygge kjerringa?
Heldigvis blir hun igjen når vi drar. Det er derfor de blir så sinte. De sitter igjen med et spøkelse, som lever i alle veggene, gjennomsyrer tankene og plager dem om natten. De må leve med gjenferdet av oss.
Og vi…vi kommer ut av våre kokonger. Vakrere enn noensinne og sinnsykt mye klokere! Og verden…min kjære…den ligger for våre føtter…kan du se det? Du tar ganske enkelt bare et skritt av gangen. Og går framover…
Du sier det så bra!
Verden ligger der, jeg ser det. Men det er litt dårlig vær til tider, og da er det litt vanskelig å se gjennom tåka.
Du behøver ikke se den.
Så lenge du stoler på at den er der.
Men du må løfte hodet, slik at du ikke snubler i dine egen ben.
Er tåka ekstra tykk, trekker du pusten dypt et par ganger.
Løfter hodet, hever blikket. Ikke bry deg om hva hjernen din forteller deg. Den liker å spille oss et puss. Stol på at kroppen din, hjertet ditt, sjelen din…vil fortelle deg hvor du skal gå…og husk at stemmer bærer gjennom tåka. Står du fast, så vet du at vi er like i nærheten, det er bare å rope. Og klarer du ikke rope…kan du alltids hviske…:-)