Spiineflænsa

Jeg kjenner at jeg brygger på noe, men det passer dårlig. Jeg har ikke tid til å bli syk. Jeg har faktisk aldri tid til å bli syk. Grisesyk skal jeg iallefall ikke bli! Hvem skal styre skuta da, liksom?

Svineinfluensaen er det folk snakker om for tiden. Halsbetennelser, vanlige forkjølelser.. Alt blir tolket som svineinfluensa. Hysteri, mener nå jeg. Men så har jeg heller ikke fått den grisen på besøk enda, og jeg lever fortsatt.

Minsten tilhører risikogruppa, så han er (hittil) den eneste av de 3 små griser som er vaksinert. Svineinfluensa kan skremme smågutter skikkelig, alltså! Så mye at han frivillig bretta opp armen og sa “Bare stikk”. Ikke et lite au, ingenting. Gutten var veldig glad for å få sprøyta. Det vil nemlig forhindre at han får grisenese og krøllhale! For det er det svineinfluensa er, ifølge midtenbarnet. Midtenbarnet vet veldig godt at det ikke stemmer helt, men det var fryktelig morsomt å se skrekken i minsten´s øyne.

Når vi kom hjem husket han på at helsesøstra hadde glemt å gi han premie denne gangen. Krise! Skulle vi dra tilbake og hente? Nei. Det gjorde faktisk veldig vondt å få den sprøyta.. Så vondt at plasteret måtte sitte på til det datt av selv.

- Men nå får jeg iallefall ikke spiineflænsaen!

Hva nå?

Å være kjæreste er jammen meg skummelt. Her tas det helst museskritt. At han tok meg med på scootermesse i helga var et stort sprang. Kanskje det var det som førte til den lille forglemmelsen?

- Oj! Jeg glemte tannbørsten min inne på badet!

- Å, nei!!?!! Hva gjør vi nå da? 

En tannbørste er en veldig personlig ting. Glemmer man den på badet hos kjæresten, går det bare én vei. Det er noe alle vet. God grunn til panikk!

Der ligger allerede noen klesplagg og en barberhøvel, men de er liksom ikke like personlige som den tannbørsten er. Jeg kan vaske klærne hans, men tannbørsten må bort! Ærlig talt..

Oro jaska!

- Husk å sørge – ikke bottle up… og ikke ha skyldfølelse… du vet hvordan DET funker… NOT i det hele tatt!

Mhm.. Kanskje jeg kan det. Sørge. Bittelitt. Iallefall tillater jeg meg å ha lyst til å viske ut en av mine kollegaer fra et annet senter i landet. Hun er så gravid og lykkelig, at det er til å spy av!

Under lunsjen annonserte hun det glade budskap. Alle klappet i hendene, og hadde øyne fulle av lykketårer, på hennes vegne. Happy, happy, liksom.. Alle, untatt meg. Det eneste jeg tenkte, var : “Kan du vennligst holde kjeft?”

- 4. barnet..blabla.. en liten gutt..enda mere blabla…

Jasså, ja? Og HVA er så jævla fantastisk?

Hun har til og med fått svineinfluensa vaksine, fordi hun er gravid. WOW, alltså!

Jeg er litt sinna! Jeg har veldig lyst til å grine. Og jeg har kjempeveldigmasse lyst til at hun bare skal være stille under resten av tiden vi er nødt til å oppholde oss ilag.

Jada. Jeg VET at det er helt galt av meg å ha lyst til å kaldkvele henne!

 

En for alle, alle for en.

Saw it.

Wanted it.

Threw a tantrum.

Got it !!

 

De tre Musketrusene er ute på nye eventyr.

Den yngste ble samboer og flytta, med ganske øyeblikkelig virkning. Den eldste er fryktelig allergisk mot samboerskap og andre skap, så kjæresten får ikke ta med annet enn det sokkeparet som allerede er inne i varmen. Den midterste Musketrusa er bittelitt allergisk mot sølibatlivet (dette gjelder forresten for alle de 3 Musketrusene, men nå konsentrerer vi oss om henne i midten). Denne allergien førte henne rett inn i armene til en mann, som allerede hadde en dame fast i foten.

Et langt forspill endte i en natt der ingen av de 3 Musketrusene sov. Den yngste og den eldste deltok kun i tankene, men dog. Skal én våke, skal alle våke. Den yngste og den eldste Musketrusa kom seg iallefall på jobb, dagen derpå. Det gjorde ikke den midterste. Hun var full av angst. Ikke angst, men angst! Ny..*kremt*.. og ikke helt sikker på om hun var lykkelig eller ulykkelig, krøp hun under dyna igjen. Hadde de andre Musketrusene vært i nærheten, ville de ha lagt seg i senga sammen med henne, som de alltid gjør i manneløse senger. Nå er ikke den midterste senga/Musketrusa (stryk det som ikke passer) alltid manneløs, men når den er det, er alle Musketrusene samlet.

Om det skulle ende sånn at den midterste Musketrusa går helt på trynet nå, er de to ytterste parate til å skrape opp og lime sammen. Sånt må en Musketruse kunne, nemlig. En Musketruse er også fantastisk god på å ganne menn.

Musketrusene krysser fingrene, tærne og alt som kan krysses (bortsett fra lårene), og håper dette skal gå bra. Prinsen bør kvitte seg med henne som henger fast i foten, omgående. Det vil gi best resultater. For alle. Det er ikke ofte alle Musketrusene liker prinsene, men denne prinsen er godt inn i varmen hos alle 3. Lucky bastard. Da bør han smi mens jernet er varmt.

Alle gode ting er 3….?

Over to meter høye gjerder

Jeg er ikke hemmelig mer! Litt skeptisk, men jeg er iallefall ikke hemmelig. Det er hovedsaken.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å dumpe han – og han meg, iløpet av disse 5 månedene. Men ingen av oss klarer helt å mene det. Ingen av oss klarer å holde seg unna den andre. Grensen var nådd nå, kjente jeg. Så grundig!

- Du får finne ut hva du vil. Jeg klarer ikke å ha det på denne måten. Enten vil du ha meg, og satser – eller så gir du bare faen. Dette er bare forvirrende.

- Men jeg vet jo ikke hva jeg vil!

Jeg skjønner alt det der med min gale x- mann, og at det innebærer en viss helserisiko å involvere seg med meg. Ekstremsport kan man kanskje også kalle det. Jeg skjønner også at man er redd for å binde seg, redd for å bli såra. At man ikke klarer å stole helt på noen, at man ikke tør å slippe noen altfor nært. Den biten er klar. Men når to mennesker ikke klarer å la hverandre være, samme hva som skjer.. Hvor vanskelig kan det være da?

Jeg klarer ikke å snakke om følelser, bla bla bla.. Nei, men synd for deg, for det må du med meg. At du liker meg betyr ikke at du er glad i meg. Det du skriver til meg i meldinger, må du også klare å fortelle meg, når du ser meg. Ord er ikke vakre i bokstavform, om man ikke også kan si dem.

Jeg så det ikke komme i det hele tatt… Og det kom på inn – og utpust! Midt på natta.

- Jeg satt hjemme, på sengekanten, og tenkte: Hva i helvete er det jeg holder på med?!? Jeg vil være kjæresten din! Jeg er glad i deg! Du har gjort noe med meg, og jeg skjønner ikke hva. Det er ikke som det pleier. Jeg klarer ikke å droppe deg.

- Eh.. (litt forfjamsa, og plutselig veldig våken) Skal vi gå og ta en røyk?

- Nei. Jeg skal bare ligge her og holde deg. Jeg er så stolt!

 

Champagne?

… Ja takk. Men jeg setter meg midt på stuebordet, jeg. Med bena i kors. Jeg er riktig så elegant, nemlig. Et helt logisk sted å sitte, når man egentlig bare vil være i fred. Der kan man sitte og studere støvlettene sine, og lure på hvor nærmeste skomaker er.

Jeg burde ikke ha sparket i den døra den gangen.

Mer champagne? Javisst.

Jeg studerer paret, forran meg. Han i stolen. Hun på gulvet. De kliner og kliner, med kroppene vridd i merkelige stillinger. Får hun ikke vondt i nakken? Det ser ikke sånn ut. Hun bare mumler noe utydelig til meg innimellom, før hun vrir hodet igjen, og kliner videre, når jeg prøver å få kontakt.

Skinnjakka mi blir dratt ned, og blir liggende rundt livet mitt. Mhm? Noen sitter bak meg – på bordet. Er det virkelig flere som foretrekker stuebordet? Aaaah! Massasje! Så bra. Sånt liker vi. Flytte meg? Ikke faen. Jeg sitter bra, jeg. Fin hund, forresten. Og han masserer og masserer. Ja ja. Så lenge han holder seg bak der, så..

- Kom. Jeg skal vise deg noe.

- Nei.

- Joda, kom! Du MÅ se det!

- Nåvel.. (masekopp)

Før jeg aner ordet av det er jeg, støvlettene som skulle ha vært hos skomakeren, og skinnjakka, som jeg tviholdt på, lempa ned i en enorm seng. En sånn en med sprinkler man kan feste håndjern i. Jeg ønsker meg en sånn en. Jeg ønsker meg nye håndjern også.

- Nice try. Fint soverom, fin hund. Nå skal jeg hjem!

Klineren på gulvet oppnås det ikke kontakt med, på de ti første forsøkene.

- Slafs, slafs..

- Hallo!?! Vi skal hjem nå!

- Hjem? Næhæi! (etterfulgt av masse mere slafsing)

- Du? Vi tar han med oss!

Klineren bråstopper, gliser enormt, og nikker. Jippi, vi skal hjem, jubler jeg. Pene, pene gutten i stolen blir med. Han er veldig pen. Jeg skjønner den slafsinga. Virkelig en fangst!

Vel hjemme er jeg raskere i seng enn min egen skygge. Jeg skal IKKE høre noe! Vil ikke, vil ikke. Panikksoving på gang!

Klineren legger seg, med penkjolen på, under dyna. Varme seg litt.. Hun studerer dette vidunderet hun har fått med seg hjem. Pene, pene mannen! Han står der i nesten nettoen, og hun tenker: “Nå skal det tafses!” Og så sovner hun.

Dagen derpå er pen mann long gone. Merkelig.

Jeg hadde ikke trengt å stresse. Jeg kunne ha laget en 3 retters middag (dersom jeg kunne lage mat, selvfølgelig), og tatt en siesta på sofaen, og ringt en venninne, så vi kunne ha ledd oss skakke av at det ikke er mulig å oppspore en skomaker heromkring. For eksempel.

Hjertesukk fra kliner: Innen utgangen av oktober SKAL jeg ha fått meg noe!

Done…

Hvis man stiller inn på en viss kanal, er det mulig å ikke være tilstede, selv om man er der. Det ble lettere å tenke på det, lettere å forholde seg til at det var det mest riktige å gjøre. Jeg er tøffere enn toget, med maska på.

Det er først når tårene kommer, at det begynner å gjøre vondt.

- Jeg tør ikke å komme og sitte ved siden av deg, for da greier du ikke å slutte.. Jeg skulle ønske det var jeg som skulle gjennom dette, istedetfor deg.

Sa Traktor-Helga, som forresten er omdøpt til Sønnshain, fordi hun synes Traktor-Helga er et grusomt navn. Jeg synes det er litt søtt, jeg.. Omtrent på lik linje med Hjertegod.

Enhver reagerer perfekt ut i fra sitt ståsted…
Vi fikser alt, d vet du
*elsk*

Comment av Sønnshain — 02.10.09 @ 08:04

 

- Er du sikker på at vi ikke skal trille deg tilbake inn på avdelingen?

- Ja. Ikke rør meg! Bare la meg sovne.

Ikke vis meg hverken varme eller omtanke. Jeg fortjener det ikke.. Drøyer det lengre nå, drar jeg hjem uten å gjennomføre det.

AnnaBanana var beordret hjem. Kjærestebesøk fikk være kjærestebesøk. Vi behøvde henne mer. ” Hent meg på flyplassen i kveld.” Snille, lille. Vi måtte ha henne med. Og vi måtte ha noen som kunne kjøre bilen hjem igjen. Før narkosen var ute av kroppen, og jeg rakk å kjenne på så mye som en antydning til følelse, var vi på rødvinsdunken, jeg og Sønnshain. Det måtte bli sånn. Det var veldig, veldig nødvendig.

Angrer jeg? Jeg tror det er et av de vanskeligste valgene jeg noen gang har tatt. Det mest riktige og det mest gale valget.

Follow me

Min lykke og forbannelse

For et par mnd siden:

- Vi skal ha en guttebaby, mamma!

- Nei, det skal vi ikke.

- Joda, vi skal ha en lillebror. Hva skal vi kalle han?

Nå:

Tidligere var testene harmløse, med streker. Pluss, minus.. Nå er alt digitalisert, og groteskt! Gravid, står det. Det mangler bare store bokstaver, utropstegn, og en tilleggssetning, som: Hah! You´re fucked!

- Når du kommer til sykehuset, får du medisiner som gjør at du sovner, og så går de inn og skra..

- HYSJ!

- Men jeg må informere deg..

- Nei, jeg vil ikke vite!

……………………………………………………………………………………….

- Hei, det er fra sykehuset. Vi har fått en henvisning fra legen din, og du får time til tidlig ultralyd og samtale her om ca en uke.

- Hæh? Nei, jeg vil ikke ha. Jeg skal ha time for å få utført en abort. Det er det jeg skal.

- Du er sikker på det?

- Eh…….

- Ja ja. Men da setter jeg deg opp neste fredag, til abort. Ingen samtale? Ultralyden må tas uansett, men vi kan snu skjermen så du ikke ser noe.

- Tusen hjertelig…

Jeg tar alt dette året, tenker jeg. Mens jeg er så godt igang, liksom. 2009 viste seg å bli et helvetes år. Jeg gleder meg til nyttårsaften!

Abort. Jeg liker ikke å måtte forholde meg til det at det er et alternativ. Men jeg må. Fordi det er best, for alle parter. Akkurat nå. Hvorfor har vi dette valget? Hvorfor har vi rett til å velge ut hvem som får leve og hvem som må bort?

Elle melle..

Det må bli sånn. Ting er vanskelig. Og det er faen meg bedritent! Hvordan vil det bli etterpå? Vil jeg klare å leve med valget mitt? Jeg aner ikke. Jeg har aldri gjort dette før. Jeg vet bare at jeg synes det er galt. Men nødvendig.

 

8 uker. Jeg klarte selvfølgelig ikke å la være å finne ut av hvordan “det” ser ut nå. Jævlig smart, Gneis. Skikkelig smart! Det gjorde liksom alt så mye bedre..

Jeg er hans “hemmelige kjæreste”. Sammen lagde vi enda en hemmelighet. Hadde ting vært annerledes ville han faktisk ha blitt pappa! Da ville det ikke ha vært noe å vurdere. Det er litt intenst for tida. Litt mye.

Kan han ikke bare si: ” IKKE GJØR DET! Dette fikser vi. Det blir så bra, så. Tøft, ja, men det ordner seg. Jeg er glad i deg, og vil ha både deg og den lille.”

Selvfølgelig kan han ikke si det. Han kan si det i mitt hode, ja. Men ikke i virkeligheten. Han kan ikke, fordi han ikke tør, ikke vet, ikke vil.. Eller noe. At han er glad i meg tviler jeg ikke på. Men han tør ikke kaste over stigen, så jeg kommer meg over denne muren han har laget. Og det er så synd. Og så sårt. For jeg er ubeskrivelig glad i dette snodige vesenet, som kaller meg sin hemmelige kjæreste. Jeg har ei venninne som omtaler han som sola mi. Og han er det. Virkelig.

Alikevel ber jeg han reise til helvete. Det funker forresten dårlig. Jeg tror billettene dit er utsolgt for tiden. Heldigvis. Jeg trenger han nemlig her.

Dette er bare jævlig! Helt, fullstendig jævlig! Jeg skulle ønske det var i morra jeg skulle på sykehuset. En uke til er så lang tid. Det blir så mye tid til tanker og vurdering, og det gjør det hele enda mer vanskelig. Jeg føler meg som et monster. Kaoset er komplett.

En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet.

De er mine, de hvite….

Det er kalvemerking. Årets happening, for flyttsamene. Kalvemerking er nesten bedre enn julaften. Og jeg er ikke der, av åpenbare grunner.

Hvert år har jeg stått der og studert de hvite kalvene, og kommentert at “der hadde vært skallemateriale”. I år er det uvanlig mange hvite kalver, skriver han. Det pleier ikke å være så mange helt hvite. Og jeg kjenner at det stikker litt.. et sted.

Jeg var på festival i helga. En type festival for spesiellt interesserte, mente min niese. Reinskinn og bål. Lavvo-liv, generellt.

Hjertesukk fra langt inne, når jeg la meg ned den første natta: Tenk at det går an å savne noe så teit som å ligge på et reinskinn! Savne lukta og følelsen.

Jeg sendte en melding opp til fjells, for å høre hvordan det går med ungene i år. Hjelper de til? Selvfølgelig gjør de det. De vet hva de skal gjøre. De vet at det kan bli mye venting når flokken hentes inn, og at når den store flokken kommer inn i gjerdet, skal det jages en liten flokk inn i kverna. De vet godt hvor de skal løpe, og når det må ropes og hoies..

Jeg har flinke unger. Og akkurat nå savner jeg dem sinnsykt mye. Jeg skulle ønske jeg også var der med dem. At jeg også fremdeles var en del av det.

- Vi savner deg. Men ellers går det bra her.

Hvem får dem til å sovne på kveldene nå? Hvem står opp om natta og brer over dem, så de ikke skal fryse – og samtidig ser ut, og lytter etter firehjulingene, spent på om det har blitt problemer underveis, om de får med seg flokken? Hvem kjenner på fingre og tær, og passer på at alle er tørre? En av tantene, sikkert. Men det er ikke bra nok. For det er ikke meg. Det er ikke bra nok for meg!

Jeg vil ikke tilbake. Ikke tilbake til han. Men jeg lengter etter livet på vidda. Veldig. Og jeg savner å være en del av en familie. En slekt. Nå er det bare meg. Og dem. Ingen vi. Og det er så rart, etter så mange år. Det er så forbanna tomt! Og veldig, veldig ensomt.